Norge har standardisering i verdensklasse og var tidlig ute med å utvikle bygg- og eiendomsforvaltning som et eget fagområde.
Starten kan føres tilbake til 1970-åra, da økende miljøbevissthet blant planleggere og politikere tvang fram nye tenkemåter og løsninger.
Etter depresjonen og krigene i første halvdel av 1900-tallet var det stor mangel på arealer. Behovet for oppgradering og ombygging av den eldre bygningsmassen ble stadig tydeligere. I første omgang gikk man løs på problemene nasjonalt. Dyktige fagpersoner klarte å trekke konsulenter, myndigheter, entreprenører og akademia sammen til en stor «dugnad». Dette for å utvikle kunnskap og verktøy som kunne møte de store utfordringene – et samarbeid som vokste og styrket seg over tid.
Denne «selvhjelpsmodellen» ga en unik erfaring som skulle vise seg å være verdifull etter hvert som fagmiljøene begynte å orientere seg internasjonalt. Et godt eksempel er standardiseringsarbeidet, hvor Norge har nytt stor respekt og fått spille viktige roller både innen europeisk (CEN) og global standardisering (ISO). Vi kan illustrere dette med tre historier.
Standarder for årskostnader og livsløpskostnader
I 1978 satte Rådgivende ingeniørers forening (RIF) temaet årlige kostnader på programmet. Det ble satt i gang arbeid med å samle erfaringsdata og utvikle økonomiske modeller. Dette førte i 1988 til den første standarden innen fagområdet: NS 3454 Årskostnader for bygninger. Standarden introduserte blant annet akronymet FDV som i dag er et kjernebegrep innen fagfeltet.
I 2002 ble Norge med i et nordisk prosjekt som skulle foreslå en felles nordisk klassifikasjon av livssykluskostnader. Resultatet ble spilt inn til CEN, som nettopp hadde startet arbeidet med en standardserie for Facilities Managament/FM (EN 15221) og til ISOs komité for levetidsplanlegging. Flere ledende personer i det norske fagmiljøet deltok i ISO-arbeidet, som endte opp med en standard som langt på vei følger det nordiske forslaget (ISO 15686). Noen år seinere kom CEN med en europeisk standard for bærekraftige byggverk. Denne samsvarer godt med hovedpostene i den norske standarden (NS-EN 16627:2012).
Standarder for tilstandsanalyser
Rio-konferansen for miljø og utvikling i 1992 førte til at byggenæringen satte bærekraftig bygging på dagsorden. Forskningen satte søkelyset på levetid for bygninger og materialer. Dette utløste blant annet behov for bedre metoder for tilstandsregistrering og levetidsberegninger. Den norske standarden for tilstandsanalyser (NS 3424) ble vedtatt i 1995. Systematikken slo raskt an hos forvaltere og eiere av ulike typer byggverk. Denne ble lagt til grunn for beslektede standarder for tilstandsanalyser av boliger, elektriske anlegg, betongkonstruksjoner og veganlegg.
I 2004 kom en avledet standard for tilstandsanalyse av fredete og verneverdige bygg (NS 3423). Denne ble banebrytende også internasjonalt, og førte til at Norge fikk det ærefulle oppdraget med å lage den europeiske standarden for registrering og bevaring av kulturminner (NS-EN 16096:2012).
Standarder for fasilitetsstyring (FM)
De europeiske standardene for fasilitetstyring/FM (NS-EN 15221) har ikke hatt noen spesielle norske forløpere. Ledende norske fagpersoner har likevel spilt sentrale roller i arbeidet med de fleste av de sju standardene som ble utviklet i perioden 2002-2012. Da det ble bestemt å utvikle serien til ISO-standarder, fikk Norge tildelt både convenor- og sekretæroppgaven for en delstandard om FM-avtaler (ISO 41012).
Til slutt skal nevnes at Norge nylig har fått tilsvarende ansvar for utviklingen av en europeisk standard om bærekraftig oppgradering av eksisterende bygninger. Det norske eventyret om utviklingen av bygg- og eiendomsforvaltning som fagområde er dermed ikke slutt. Kanskje det bare så vidt har begynt?
Foto: Heading Bloggbilde 2 Bloggbilde 3
